De blanke feltene mellom min tvil og min tro

Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»

Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.

– Johannesevangeliet, kapittel 20 –

Jeg håper og tror at det finnes en Gud, én allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alt synlig og usynlig.

Jeg håper ordet om Jesus Kristus,
Guds enbårne Sønn, er sant: At han steg ned fra himmelen og ble menneske, at han var Gud og ikke bare et vanlig menneske.
Jeg tror han ble korsfestet og gravlagt, men er i tvil om at han oppstod den tredje dag, fór opp til himmelen, og sitter ved Faderens høyre hånd. Jeg forstår det ikke, og jeg liker å forstå ting.

Dersom det er sant, håper jeg at han skal komme igjen med herlighet og dømme levende og døde, og at det ikke skal være ende på hans rike. Men jeg er usikker på om jeg er regnet med blant de troende.

Jeg sliter med å forstå hva Den Hellige Ånd egentlig er, hva det betyr for meg som i dåpen skal ha fått den hellige ånd. Men jeg synes det hadde vært fint å få oppleve Åndens nærvær som trøster, livgiver, inspirasjon og kilde til tro.

Jeg drømmer om én hellig, allmenn og apostolisk Kirke. Jeg skulle ønske kirken var én i virkeligheten, og ikke bare i sin sin bekjennelse.
Jeg er døpt, og erkjenner at jeg trengte og stadig trenger syndenes forlatelse.
Jeg klarer ikke å se for meg de dødes oppstandelse eller det evige liv, og lurer stadig på om det går an å si at jeg tror på det i virkeligheten når jeg ikke en gang kan forestille meg det i fantasien.

Men jeg innser at tvilen er troens trofaste bror, og at mennesker ikke kan vite noe med sikkerhet om disse tingene. Derfor setter jeg min lit til at Jesus Kristus – dersom det er sant, det som er skrevet om ham – fyller inn de blanke feltene mellom min tro og min tvil.

Amen.

Denne tvilsbekjennelsen, skrevet av Trond Oscar Losvik, leste jeg for ikke lenge siden i ei prekengruppe på facebook. Og den rørte inderlig ved meg. Likeså mye, om ikke mer enn fortellingen om Tomas. For det er dette med tvilen: tvilen som er der som en gnagende frykt til enhver tid. Kun overøst og blendet av en og annen sterk gudsfornemmelse. Denne tvilen, som stadig vekk vipper meg av pinnen.

For jeg vil så gjerne ha bevis! Jeg vil så gjerne se! Slik Tomas får stikke fingrene inn i sårene til Jesus, slik vil jeg også det. Det er sånn at jeg noen ganger vil rope det ut og legge meg på kne, i håp om at Gud skal legge hånden på skulderen min og si: Jeg er her.

Og så er øyeblikket over. Like fort og like sterkt som det kom, så er det over.

Vi er midt i påsketiden. Jesus er død og oppstått igjen. På fredag som var, så hadde jeg barnehagen på besøk i menighetssalen og forsøkte forklare på en forståelig måte påskens evangelium om kors og oppstandelse. Det er ingen enkel oppgave. Fordi det handler om tro.

Kan man tro uten å tvile? Jeg tror ikke det. Det er så mye vi ikke forstår, hverken til vanlig, eller når det omhandler ting som vitenskapen ikke kan forklare. Det er så lett å avkreve bevis. For på mange måter, så blir ting så mye, mye enklere når en har håndfaste bevis for det! Få se merkene etter naglene! Vis meg, Gud, din eksistens! Ropet ligger der, alltid, og lurer i bakgrunnen.

Så tenker jeg. Kanskje. Kanskje vi har håndfaste bevis? Men vi bare ser dem ikke? Vi gjenkjenner dem ikke?

Religionens og troens store vippepunkt er det vi kaller for teodicé-tematikk: Det ondes problem. Filosofen David Hume formulerer det slik: Er Gud villig til å gripe inn mot det onde, men ikke i stand til det? Da er Gud ikke allmektig. Er Gud i stand til det, men ikke villig? Da er Gud ikke god. Er Gud både i stand til det og villig? Hvor kommer så det onde fra? Er Gud verken i stand til det eller villig til det? Hvorfor da kalle Gud Gud?

Er det rart vi tviler?

Vi kan ikke hoppe bukk over verdens ondskap. Like lite som vi kan hope bukk over egen ondskap. Det er opp til oss å gjøre noe med den. Å skylde på Gud, er vår store ansvarsfraskrivelse, er det ikke? Om Gud griper inn eller ikke, så fratar det ikke oss ansvaret om å bekjempe urett og ondskap. Og når vi da kjemper, hva skal vi så kalle det, annet enn Guds forlengede arm?

Men tilbake til barnehagen. Det kom en liten gutt bort til meg. Med seg hadde han en lekekopp. I den koppen var det ingenting. Men jeg ble servert kaffe. Med melk. Uten å måtte spørre. Om og om igjen. Og smilet ble bredere og bredere på gutten, helt til han utbrøt til barnehagetanta ved siden av: «Se!!!» og så viste han at han serverte meg kaffe. Stolt over å servere, lykkelig over å bli sett av oss voksne.

Blikket glemmer jeg aldri. Og jeg takker for å ha fått oppleve det.

Slik som klemmerunden på Omsorgssenteret hver tirsdag etter andakten. Jeg må klemme på alle, jeg klarer ikke la være. Jeg går runden: Nelly, Kåre, Petrine, Oddrun, Heiberg, Arvid, Ellen, Tora, Aslaug, Sandra, gode armer, takknemlige blikk, nærhet. Mens jeg minnes de jeg har klemt før, men aldri, aldri får muligheten til å klemme igjen.

De små og sterke øyeblikkene. Jeg blir mer og mer sikker på at det er øyeblikkene som former vår verden. Som former oss og utvikler oss. Som gir oss glimt av evigheten, mysteriene, sannheten, oss selv som puslespillbrikken i det himmelske puslespill. Glimt som forteller oss at vi er del av en større helhet. At vi lever, ikke kun for oss selv. Disse øyeblikkene blir på mange måter slike fingre ned i Jesus sår. De stiller tvilens tørst for et øyeblikk. For de er så raske. Og så vanskelige å få øye på før de er over og det har gått en stund. Men for meg er de håndfaste bevis på en Gud som er en Gud som er med oss i vår hverdag. Her og nå. Tilstede. Med oss.

Øyeblikk som fyller inn de blanke feltene mellom min tvil og min tro.