Preken holdt i Værøy kirke 15. søndag i treenighetstiden
Jeg er berørt. Jeg er dypt berørt. Marta og Maria kommer litt i bakgrunnen i dag. Marta som kjekler og rister på hodet over at Maria ikke vil hjelpe. Maria som setter seg ned for å lytte og lære. Det passer liksom ikke inn i dag. Eller, det passer inn, men på feil måte.
For det eneste jeg ser på netthinna, og det eneste jeg har sett for mitt indre øye denne siste uka, er en liten kropp, død på ei strand.
La meg fortelle dere historien om den lille gutten på tre år som skylte i land på sandstranda i Tyrkia.
Aylan Kurdi, heter gutten. Tre år. Sønn av Abdullah og Rehenna. Lillebroren til Ghalib. Kurder. Flyktning. På let etter større trygghet i egne landområder, bosatte de seg i Damaskus. Faren Abdullah jobbet som barberer og anleggsarbeider, og de hadde det godt. Så kom den arabiske våren. Demonstrasjonene spredte seg til Syria. Og det som opprinnelig var demonstrasjoner og rop om demokrati, ble til gruppekrig, ble til borgerkrig, ble til et rent og sant helvete på jord. Familien Kurdi flyktet fra Damaskus til Aleppo, så fra Aleppo til Kobani. Men krigen fulgte etter, og IS ble en stor og mektig part. Det som var et sant helvete på jord ble om enda verre.
De måtte bort. Tyrkia ble et hvileskjær, som flyktning og kurdere. Men de var heldige, de hadde håp! For Abdullahs søsken bodde i Canada, og familien håpet på asyl og familiegjenforening. Men svaret ble nei. Avslag. Fortvilelsen var stor. Håpet tynnslitt. Mulighetene begrenset seg til å selge alt de eide og forsøke få plass i en båt over til Europa. To ganger måtte de snu på grunn av været. Tredje forsøk var på tirsdag. Onsdag dukket bildet av Aylan på stranden opp i media. Kun faren overlevde. Rehenna, Ghalib og Aylan glapp mellom fingrene hans og ned i det altoppslukende mørke Middelhav.
På fredag ble de tre begravet i hjembyen Kobani, i Syria, like ved grensen til Tyrkia.
Hva sitter vi igjen med? Sterke, sterke bilder på netthinnen. Et hjerte som banker litt fortere. Blar vi raskt forbi? Eller stopper vi opp?
Verden står ovenfor en av de største krisene etter andre verdenskrig. Det bor 20 millioner i Syria. 15 av disse er på flukt, enten internt, i nabolandene eller på vei enda lengre bort. Kan vi klandre dem? Når flyktningeleirene er fri for vann og mat og sanitærforholdene er dårlige, mens bombene regner og kulene flyr rundt ørene? Hadde det vært meg, så hadde jeg sprunget og ikke sett meg tilbake.
Jeg hadde ikke sett meg tilbake. Bare håpet på at en dag, en dag ville det bli fred og jeg kunne komme hjem igjen.
Ja, jeg er berørt. Jeg er berørt av Ungarn som bygger gjerder. Av Østerrike som stopper tog. Av de tusenvis til fots fra Budapest. Av de som står i matkø i Libanon. Jeg er berørt av norske politikere som krangler om tall som om ikke det var noe annet enn penger, når det er menneskeliv vi snakker om, berørt av at mennesker dør av luftmangel i trailere i Mellom-Europa, berørt av alle de desperate, gråtende ansiktene som kjemper for å komme seg til et tryggere sted.
For det er nettopp det. Det er mennesker som oss. Hvor mange nordmenn utvandret ikke til statene i håp om ei bedre fremtid, når nøden var som størst her hjemme? Hvor mange flyktet ikke til Sverige når nazistene sto på døra? Hvor mange i nord så ikke husene bli brent og buskapen skutt ned mens de selv sto i evakueringsbåten som skulle frakte dem bort, vekk, og inn i usikkerheten?
Si til henne at hun skal hjelpe meg, sier Marta. Akkurat nå er det tid for det. Så lytt, som Maria lyttet til Jesus. Lytt til hjertene deres, og til Skriften som maner til handling:
For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’
Vi må hjelpe. Det er vårt oppdrag. Evangeliet viser oss vei. Marta og Maria viser oss vei. Paulus viser oss vei. Jesus viser oss vei. Han som tok de små barn til seg og velsignet dem. Som skrev i sanden. Som ikke fordømte, men som veltet pengebord og ropte Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør! Det er evangeliet til oss. Om at vi skal elske Herren vår Gud av hele vårt hjerte, hele vår sjel og all vår forstand, og vår neste som oss selv.
Heldigvis ser jeg endring. Bildet av Aylan på stranden har gjort noe med oss alle, tror jeg. Tyskland tar imot. Storbritannia har snudd, og tar nå imot. Mennesker strikker gensere og sokker og votter, ja, en enkelt facebookstatus samlet på torsdag inn over 160 000 til Røde Kors. Vi endrer offerformål, og gir til Kirkens Nødhjelp, som, takket være kristne søsterorganisasjoner som hemmelig smugler inn nødhjelp, er på plass i Syria, og som nå etablerer nødhjelp i Europa.
Ordene til Atle Hansen setter ting i perspektiv for oss:
Då tyskarane brann Finnmark
vart folk evakuerte
og sende til havs i små og store båtar
fleire tusen vart stuva saman som slavar
i lasteromma på tyske transportskip
Dei vart sjuke og dei døydde i hopetal
Husa deira vart brende
heimane låg aude
Men dei hadde draumar og håp
om ein gong å kunna få venda tilbake
til dei fattige bygdene og fiskeværa
dei mørke, kalde vintrane
den karrige naturen
og det harde livet som fiskarar og fattigfolk
men også draumar om at
dei skulle vera med å byggja
eit nytt og betre samfunn
når krigen ein gong var overOnkel min vart sendt frå
ei lita veglaus grend ved Laksefjorden
til jorbruksbygda Hov i Land ved Randsfjorden
I luftline er det om lag like langt som frå
Syria til Austerrike
Eg er glad nokon tok i mot han
og gav han hus og mat
slik at han fekk veksa opp
og bli den onkelen eg var så glad i
Abdullah får ikke se sine sønner vokse opp. Men kanskje kan vi redde mange sønner og døtre. Kanskje vår hjelp er det som tipper vektskåla. Vi kan håpe, slik flyktningene håper. Som Paulus skriver til Filipperne:
Det gleder meg stort i Herren at deres omsorg for meg nå skyter nye skudd. Dere har nok hatt omtanke for meg før også, men hadde ikke mulighet til å gjøre noe med det. Jeg sier ikke dette fordi jeg led nød, for jeg har lært å klare meg med det jeg har.
Jeg vet hva det er å ha det trangt,
og hva det er å ha overflod.
I alt og i alle ting er jeg innviet,
å være mett og å være sulten,
å ha overflod og å lide nød.Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.
Likevel gjorde det meg godt at dere sto sammen med meg da jeg var i nød.
ÆvFoSoDHÅsveobesGfeoteA
