Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.
_____________________________________________________________
Mens Kvirinius var landshøvding i Syria.
Vet dere, i år måtte jeg gjøre et søk på Google sin karttjeneste. Jeg måtte se det med egne øyne. Denne veien som Josef og Maria gikk. Dette området der Kvirinius var landshøvding. Syria og Judea. I dette området som det har vært krig og uro i i mange, mange år. Som det ennå er krig og uro i. Som aldri før.
Dette området som kommer oss så nært, hver jul. Men som i år har kommet nærmere enn aldri før.
Ja, jeg skal rippe opp i ting. Midt mellom ribbe og pinnekjøtt, skal jeg faktisk det. Jeg kan ikke la være. For det barnet som fødes på juledag, den Guden jeg og vi tror på, som kommer til oss i julen som ett lite, skrøpelig spedbarn i en stall hos ei mor og en far som har tatt på seg farskapet. Den guden som kommer til oss som et lite, forsvarsløst barn, og bruker sine første to år på flukt i Egypt, mens kong Herodes jakter og dreper alle guttebarn under to år, ja det lille barnet har sterke likheter med de barna som skyller opp på strender, som kommer til verden mellom grensegjerder og i skjul for politiet i staller rundt omkring i Europa.
Husk på det, dere. Maria, slik forskerne har forsket og kommet frem til: Maria var kun tolv, tretten år gammel. Og Josef kanskje noen og tyve.
_____________________________________________________________
Det er så jeg ikke får puste. Får dere?
Dette er alvoret i vår julefortelling. Alvoret i våre menneskelige liv.
_____________________________________________________________
Det blir så mye bla, bla, i disse juletider. Så mye godfølelse og lulling i juletrelys og nissepynt. Og det er så godt, det skal være godt! Det skal ingen få ta fra oss. Det er bare det at denne godfølelsen må ikke være kun i jula. Den må bringes ut, vi kan ikke sitte og holde fast på den alene. Julens evangelium handler ikke bare om dette, ikke bare om julegaver og å være sammen med våre nærmeste. Det handler også om å bringe godhet ut til de vi bryr oss om.
Og så må vi dyttes bittelitt i også.
For vet dere hva? Jula handler om et lite barn, med fattige foreldre, på flukt. Et lite barn, som tross sin harde begynnelse i livet, vokser opp til å forandre millioner av mennesker med sitt liv og sine ord og sine undre.
Hva viser det oss? Jo, det viser oss at det er mulig. Det er mulig å få til noe, få til noe utenfor oss selv, få til noe for andre, uansett hvor trasig vi selv har det og hvor lite vi selv har å rutte med.
Og så viser det oss, at mennesker på flukt kan forandre en hel verden, bare vi tar imot og gir oss selv en mulighet til forandring.
_____________________________________________________________
Juleevangeliet står ganske støtt alene. Vi kjenner det, vi kjenner fortellingen om Josef, Maria, Jesus, hyrdene, vismennene, englene. Eller gjør det egentlig det? Står det støtt alene? Eller lever det kun hvis vi lar det leve? Nytter det, å lære julens betydning til våre barn kun i desember? Eller må vi faktisk gjøre mer? Må vi faktisk vise våre barn, hver dag, hva det vil si å være kristne, gode mennesker?
Det nytter fint lite, det jeg sier her i dag, folkens. Dette er kun en dag i året, og det jeg sier i dag, er en dråpe i et stort menneskeliv.
Så jeg tenker på Maria, som grunnet på alt i sitt hjerte. Hun grunnet på englesang og hyrder og Josef og engelen som kom til henne. Hun trykket alt til sitt bryst og bar det, tenkte på det. Hun grunnet på barnet som lå i krybben og på livet som hun skulle leve. Og jeg tenker, at det må vi også gjøre. For heri ligger håpet. Om det lille barnet, Gud på jord. Som kom til oss og ble en stor mann.
Det barnet, det barnet gjør noe med oss, slik lille Aylan Kurdi gjorde noe med oss, da vi så bildene av ham på stranden i Tyrkia. Og hvis ikke vi bringer dette videre til våre barn, ja hvordan blir kommentarfeltene på internettet seende ut da?
_____________________________________________________________
Det er radikalt, evangeliet. Det er så radikalt, at jeg har store utfordringer og problemer med å følge det. Og jeg er prest. Jeg er ikke perfekt, ingen av oss er perfekte. Men vi gjør så godt vi kan. Og vi kan alltid gjøre mer, gjøre bedre. Vi kan sette høye mål for våre liv. Mitt mål for 2016 er å gjøre enda mer for de som virkelig trenger det. Det innebærer for meg blant annet å engasjere meg i flyktningemottaket i Halsa kommune, der jeg skal jobbe som prest fra februar, et flyktningemottak der det bor ett sted mellom 50 og 70 enslige mindreårige flyktninger. Alle har de fått samme tøffe start som det Jesus fikk. Alle har de muligheten til å forandre verden.
Glem ikke dette, når den nydelige gode julefreden er over og hverdagen er tilbake i januar. At vi alle har mulighet til å gjøre godt i verden.
Og glem ikke.
Glem ikke å ta vare på hverandre.
Tiden vår er kort, så alt for kort på denne jord til å la oss påvirkes av ting som ikke er til det gode i våre og andres liv.
_____________________________________________________________
Lev nå.
Elsk nå.
Gråt nå.
Hør oss, se oss, stjernebarn stig ned!
Så jordens barn i alle land finner julens fred.
Ære være Gud i det høyeste. Og fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i.
