2 Mos 3,13-15
Da sa Moses til Gud: «Sett at jeg går til israelittene og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere, og de så spør meg: Hva er hans navn? Hva skal jeg da svare dem?» Gud svarte Moses: «Jeg er den jeg er.» Og han sa: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere.» Og Gud fortsatte: «Du skal si til israelittene: Herren, fedrenes Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, dette skal jeg kalles fra slekt til slekt.
1 Kor 8,5-6
Det finnes nok såkalte guder i himmelen eller på jorden, ja, det er mange guder og mange herrer.
Men for oss er det én Gud, vår Far.
Alt er fra ham, og til ham er vi skapt.
Og det er én Herre, Jesus Kristus.
Alt er til ved ham, og ved ham lever vi.Joh 1,15-18
Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»
Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Fars favn,
han har vist oss hvem han er.
I Alta, engang før jul for noen år siden, så skulle stedets kateket ta imot barnehagen på julevandring i kirka. De strømmet inn i kirka, alle ungene, den ene etter den andre, med øyne fulle av forventning og ansikter som tente lys. Men en av ungene, en liten gutt på fem, han sprang forbi dem alle, opp kirkegulvet mot altertavla, med armene i været, snudde, og sprang nedover mens han ropte: ”Hvor er Gud?!? HVOR ER GUD?!?”
Det er ikke langt fra ” Hvor er Gud?!?” til ”Hvem er Gud?!?” Ropene er i oss alle til tider, vi trenger ikke en liten gutt for å minne oss på det. Men her er det: ”Hvor er GUD?!? Hvem er GUD?!?”
Jeg er den jeg er, svarer Gud, nesten dagligdags når Moses ham hva som er Guds navn. Og Johannes roper: Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars navn, han har vist oss hvem han er.
Vi har alle ett bilde i oss av hvem Gud er. Hva Gud er. Hvor Gud er. Jeg spurte konfirmantene, og jeg fikk like mange, om ikke flere svar enn det de er i antall: Gammel mann i kjortel på en sky. Ikke verken kvinne eller mann. Både kvinne og mann. Inni oss. Finnes ikke. Han Gud. Far.
Om vi tror eller ikke tror, så har vi et gudsbilde. Og det endrer seg gjennom årenes løp og i møte med livets harde realiteter.
Tyngst er det kanskje når Gud virker lengst borte. Når tomrommet tar overhånd. Lettest når vi er som lykkeligst.
Jeg er den jeg er, svarer Gud. Jeg er. Og med det legges alle våre bilder inn i en mosaikk som flyttes utenfor oss selv og blir til noe som alltid er større, alltid er uhåndgripelig og som er lettere å nevne i negasjoner enn noe annet. Gud er ikke ditt og datt og sånn og slik. Men Gud er. Alltid større. Større enn våre gudsbilder. Større enn oss og våre ord. Større enn alt. Semper Maior. Alltid større.
Johannes’ ord om nåde over nåde kommer etter hans skapelsesberetning i Johannesevangeliets første kapittel: I begynnelsen var ordet, og ordet var hos Gud og ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til ham, var liv, livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Ordet var Gud. Er Gud. Lyset som skinner i mørket.
Jeg vet ikke hvor mange av dere som kjenner til Berge Furre, en prest og teolog og politiker som døde nå i forrige uke. Han skrev følgende i 1997:
Tilhøvet mellom språk og tru er samansett, intimt, sårbart og – viktig. I trua søkjer vi den ytste meining med tilveret for oss og verda, og vi søkjer vårt eige inste sjølv. I trua hentar vi den ro og tryggleik som gjev oss mot til å leva med opne augo mot livet, mot døden og dei siste spørsmål: Vi er i ein kjærleg Guds hand – trass alt. Men i trua møter vi også uro – for at vi skal forspilla våre liv, mista meininga. Sagt på ein annan måte: I trua feller vi kvardagsromet vårt inn i eit større rom som femner eit univers av meining ikring oss, eit rom der vi møter det avgjerande, det som er større enn oss, det heilage.
Vi teiknar dette romet ikring oss i ord. Religion er eit symbolspråk som set ord på dette store romet og det som er i det. Vi møblerer romet med ord og held romet fast med ord.
Ingen har nokon gong sett Gud, står det skrive. Men Jesus Kristus fortalde i ord og gjerning korleis Gud var, for han var Guds son, var Gud. Jesu samtidige såg hans gjerningar og mange trudde. Vi kan ikkje sjå han. Vi har orda att og må lita på dei. Det er dei våre liv “heng på” og får meining i. Difor blir orda så viktige for trua: I orda søkjer vi mot det heilage.
Og dermed er vi tilbake til gutten i midtgangen med hendene i været som ropte Hvor er Gud?!? Med sine ord søkte han mot det hellige, på barns underfundige vis. Han søkte etter Gud, etter dette som er større enn oss som han ville skape seg et bilde av, gjøre seg bekjent.
Vi søker også. Med ord mot det hellige. Vi søker finne mening, skape mening, bevis! Gi oss bevis! I denne evinnelig tunge verden, fylt med så mye ondskap og elendighet, terror og nød. Hvor er du, Gud. Hvor er denne nåden som det står skrevet om? Hva er denne nåden? Hvem er du, Gud, som lar oss streve med alt dette alene?
Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. Vi aner konturene av ordene, men den innerste meningen, lik Gud, er akkurat utenfor randsonen av i alle fall min fatteevne.
Så jeg spurte folk. Hva er nåde for deg? Hva er nåde for deg? Svarene var mange: Å se muligheter der andre ser nederlag. Alt jeg får uten å gjøre meg fortjent til det. Kjøre forbi en fotoboks som ikke tar bilde. Å være elsket av Gud på tross av alt. Fravær av støy. Tilgivelse. Å bli elsket og akseptert. Å bli tilgitt selv når en ikke fortjener det.
Nåde.
Den godhet som kommer deg i forkjøpet.
Dere hører, disse ordene vi bruker, søker etter det hellige. Blir en del av vår søken etter det hellige. Våre ord speiler seg i Ordet: Og ordet er Gud. ”Det ordet som sa at nettopp du skulle bli til”, som prest Karen Onshus skriver:
Døperen Johannes var satt til å vitne om det. Han var ikke lyset, men skulle vitne om lyset.
Ordet var lys. Hva er Gud? Hvem er Gud? Gud er Ordet som lyder når noe blir skapt. Gud er lyset som skinner i våre mørke sinn, i våre mørke gjerninger. Mørket finnes i verden. Det finnes i den ondskap som ingen kan si seg fri fra, i egoismen og likegyldigheten og djevelskapen vi steller i stand for hverandre. Gud er lyset som skinner i alt dette.
Av hans fylde har vi alle fått skrev evangelisten. Vi har fått del i Guds fylde, det vil si helhet, fullstendighet. Det er nåde over nåde.
Hvor er Gud?!? Ropte guttungen. Og kateket Oddhild svarte: ”Gud er her, midt iblant oss, men du kan ikke se Gud.” Med det svaret slo gutten seg til ro, og barnehagen fikk høre fortellingen om Josef og Maria og Jesus, ordet som ble menneske, Gud som kom til jorden. Slik kan kanskje også vi slå oss til ro. Og ta med oss de siste ord:
Å tro er å høre Guds hjerteslag på jord.
