Prekentekst – Matt 25,1-13
Da kan himmelriket sammenlignes med ti brudepiker som tok oljelampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. Fem av dem var uforstandige, og fem var kloke. De uforstandige tok med seg lampene sine, men ikke olje. 4 Men de kloke tok med seg kanner med olje sammen med lampene. Da det trakk ut før brudgommen kom, ble de alle trette og sovnet.
Men ved midnatt lød et rop: ‘Brudgommen kommer! Gå og møt ham!’ Da våknet alle brudepikene og gjorde lampene i stand. Men de uforstandige sa til de kloke: ‘Gi oss litt av oljen deres, for lampene våre slukner.’ ‘Nei’, svarte de kloke, ‘det blir ikke nok til både oss og dere, gå heller til kjøpmannen og kjøp selv!’
Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen, og de som var forberedt, gikk sammen med ham inn til bryllupet, og døren ble stengt. Senere kom også de andre brudepikene og sa: ‘Herre, herre, lukk opp for oss!’ Men han svarte: ‘Sannelig, jeg sier dere: Jeg kjenner dere ikke.’
Så våk da, for dere kjenner ikke dagen eller timen.
Preken
I alle dager, tenkte jeg da jeg leste dagens prekentekst første gang. I bakgrunnen lå gudstjenestens overskrifter og ulmet – Domssøndag. Kristi kongedag. Siste søndag i kirkeåret. Forskjellige måter å gripe en preken på, som gir helt forskjellige utfall.
Og så blir jeg møtt av ti brudepiker. Og ikke var de like smarte heller, nei fem av de var så korttenkte at de ikke hadde tatt med seg olje når de skulle ut og vente på brudgommen.
Så tenker jeg. Den bortkomne sønnen, han ble tatt imot med åpne armer.Han hadde forspilt hele arven, gjort seg til kjeltring nærmest. Men likevel ble han tatt imot som om ingenting hadde hendt. Mens de fem brudepikene uten olje? Nei de møtte ei låst dør. Hvor er korrelasjonen i dette? Hvor er den røde tråden?
Jesus snakket ofte i lignelser for slik å nå frem til de som hørte ham tale. Han brukte kjente bilder som ga gjenklang i tilhørernes liv. Dene lignelsen er intet unntak – brudepiker som ventet for å ta imot brudgommen, brudgommer som var sene, at små oljelamper måtte ha påfyll når tiden gikk, alt dette var gjenkjennelig for tilhørerne. Men er det gjenkjennelig for oss? Og hvis ikke, hvordan kan vi i dag beskrive Jesu poeng slik at vi forstår hva han mener?
Det helt sentrale kommer i siste verset. Så våk da. For dere kjenner ikke dagen eller timen.
Det samme sier Jesus til disiplene i kapittelet før vårt tekstavsnitt: “Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på markene; én blir tatt med, én blir igjen. To kvinner skal male sammen på kvernen; én blir tatt med, én blir igjen.
Så våk da! For dere vet ikke hvilken dag deres Herre kommer. Men det skal dere vite: Dersom husherren visste når på natten tyven kom, ville han våke og ikke la ham bryte seg inn i huset. Derfor må også dere være forberedt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det.”
Elle melle. Eller? En blir igjen, en blir med. Fem brudepiker sto utenfor ei låst dør og kom ikke inn. Hva de som ble igjen, sa ikke Jesus noe om hvorfor. Og om brudepikene vet vi kun at de har gjort en bagatell.
Så hva skal vi dra ut av dette, på kirkens nyttårsdag? På domssøndagen? På Kristi kongedag?
Jo, jeg vil dra ut dette som gamletestamentteksten sa til oss:
Hvor kommer da visdommen fra?
Hvor har forstanden sitt bosted?
Å frykte Herren, det er visdom,
å vende seg bort fra det onde, det er forstand.
Den Gud som vi møter i Det gamle testamente, er ofte en Gud som dømmer både enkeltmennesker og folkegrupper hardt for deres misgjerninger. Noen ganger står vi som lesere igjen mindre kloke enn før vi har lest om dommene som er blitt utøvet. Men med Jesus banes en ny vei. For Jesus kan på mange måter settes i en annen tradisjon, nemlig tradisjonen etter de gamle kongene. Selv var han av kong Davids slekt. Mange kalte ham jødenes konge. Slik sett setter evangeliene Jesus inn i kongetradisjonen også hva angår talen om dom. En tradisjon som baserer seg på visdom i domsavsigelser. Både Salomo og David fremstår innimellom som mer vis i sin gjerning enn den Gud som sendte Noa ut på vannet. Og Jesus, kongenes konge, taler vist til oss gjennom gamle lignelser.
Kristi gjenkomst kan vi ikke vite når er. Det er det kun Gud som vet. Og Jesu ord om å være årvåken, er en dytt i oss mennesker, enten vi liker det eller ikke. Jeg har faktisk, etter å ha lest teksten flere ganger, kommet til å like det dyttet det gir meg.
For jeg kan ikke annet enn å innrømme, jeg liker ikke snakk om dom. Jeg liker ikke å synge salmer som står i salmeboken som bruker ord som gir meg negative impulser og som ikke minst gir meg dårlig samvittighet for hva og hvor og hvorfor i mitt liv. Jeg liker å leve mitt liv slik jeg gjør det uten at noen skal komme og dytte i meg.
Og så er det kanskje nettopp det jeg trenger. En vis mann som dytter i meg og spør: hvor kommer visdommen fra? Hvor har forstanden sitt bosted? Utspringer den fra hjernen eller hjertet? Fra kroppens basale behov eller sjelens lengten etter rettferdighet og frihet?
Notto R. Thelle er en slik vis mann, som dytter i meg med utfyllende lys over dagens ti brudepiker: “Vi må gjenerobre ordene om Guds dom som et håpsord, slik det stort sett er i bibelsk tradisjon. La oss for en stund glemme alle de angstskapende forestillinger om dommeren som har et særlig blikk for våre skjulte synder og alltid har noe å ta oss for. Den bibelske dommer er ikke revisoren som finkjemmer regnskapene for å avsløre skjulte konti. Han er ikke anklageren som spesialiserer seg i straffelovens paragrafer og alltid kan få noe på oss. Guds rettferd er en kjempende troskap som ikke tåler at uretten tar overhånd. Guds rettferd er den ukuelige vilje til å la retten velle frem som en raus gave til alle som venter på den, fordi de har vært kuet og knekket. Hver gang jeg utfolder disse motivene, merker jeg at folk spisser ører og begynner å puste friere. Dom er håp. “
Dom er håp.
En fengselsprest sa en gang til meg: “Jeg snakker ofte med innsatte. Og da kommer vi innpå dette med Jesu gjenkomst, med Johannes åpenbaring, med den dagen da vi skal stå ansvarlige for våre liv. En han sa til meg, og flere med ham: “Den dagen skal bli en frihetens dag. For den dagen skal jeg endelig få lov til å gjøre opp for meg det som har blitt galt gjennom årenes løp. Da skal jeg få lov til å rette opp alt det vonde. Nå kan jeg ikke annet enn å gjøre det jeg kan her og nå.” Den dagen fikk jeg et helt annet syn på dommen.”
For vi er kun mennesker. Med alle våre sår. Alle våre lengsler, gleder, svakheter og all vår styrke. Domssøndagen er ikke her for å skremme oss til lydighet. Den er her for å dytte litt i oss, slik at vi ikke sovner fra livet, slik brudepikene sovnet. Slik disiplene sovnet i Getsemane hage. Riste oss ut av søvnen slik at vi kan se klarere og være litt mer årvåken enn det vi kanskje er til vanlig. Årvåken. Kjempe litt mer mot den urett vi ser begås. Vende oss litt oftere bort fra det som lokker. Vise forstand og visdom idet vi kommer i fare for å dømme og fordømme våre medmennesker. Ta imot våre medmennesker med samme ånd som faren tok imot den bortkomne sønnen. Huske på å ha ekstra olje med til lampen, eller omså ei kanne bensin ekstra i bilen når vi skal på langtur, om den er åndelig eller bokstavelig.
Teksten, søndagen, det du hører akkurat nå, skal dytte i oss slik at vi kan bli friere mennesker her. Dytte i oss slik at ikke dommen får en eim av svovel, men en aura av rettferdighet. Det må vi tørre. Alle sammen.
