Prekentekst – Matt 14,22-34
Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be.
Da kvelden kom, var han der alene. Båten var allerede langt fra land, og den kjempet seg fram i bølgene, for det var motvind. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på vannet, ble de skrekkslagne. «Det er et gjenferd!» sa de og skrek av angst. Men i det samme talte Jesus til dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!»
Da sa Peter til ham: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!» Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!» Da de var kommet over, la de til land ved Gennesaret.
Preken
I Honningsvåg kirke henger et alterbilde som gjenforteller dagens tekst. Det er mørkt alterbildet, like mørkt som Finnmarkskysten i november kan være. Stormen river, og midt i står Jesus i et glimt av lys med en hånd opp mot himmelen og den andre ned mot Peter som strekker seg opp gjennom vannet for å nå tak i Jesus.
Under bildet, rett over alteret, står det i store, gotiske bokstaver: Herre Frels Mig. Peters ord.
I dag lød de samme ordene i ny språkdrakt: “Herre, berg meg!” Roper Peter. Og Jesus strekker hånden ut og drar ham opp. Rett og slett drar ham opp.
Det er merkelig det der med Peter. Hans liv og hans oppførsel kan gi gjenkjennende nikk hos mange. Fiskeren Peter. Kalt av Jesus til å droppe sitt eget arbeide for å følge ham. Jesu disippel. Den som kaller Jesus Guds Sønn. Som er der og som, kanskje i overmot, vandrer ut på havet til ham. Peter. Klippen som Jesus vil bygge sin kirke på. Og som tre ganger forråder ham før natten var omme.
Peter tror. Peter tviler. Peter stiller spørsmål ved ting. Peter vinner. Og feiler.
Slik vi alle gjør.
Og kanskje er det derfor han er så gjenkjennelig.
De fleste av oss ville kanskje blitt sittende i båten. Når det stormer, så er det det som er det tryggeste, for å bli i metaforen. De av oss med nær kjennskap til havet vet å frykte det. For havet har mektige krefter. Det er levevei, slik vi hørte om i Salme 107, og det kan ta liv.
Jeg snakket en gang med en Peter. En traust og godt voksen fisker, med fiskerhender og skjegg. Han hadde vært i dåp, og nå sto han og så på altertavlen i Honningsvåg kirke.
“Du vet,” sa han. “Du vet, det e akkruat sånn det føles, innimellom, når det riv som verst på havet. Et helsikkas vær, og du står dær i styrhuset og lure på koffer i alle daga du gikk ut til banken akkurat i dag. Overmodig som fy.
Æ holdte på å forlise. Æ kunne ha vært dau. Så æ sa tell Vårherre at nu måtte han se til å få mæ inn til land sånn at æ bærga iallefall mæ. Båten fikk nu fare hvis det va det om å gjøre. Og det løya såpass att æ kom mæ heim. Æ følte mæ som han der på bildet. I ferd meg å drukne. Men Vårherre han berga mæ. Som han har berga mange før mæ.”
Og kanskje er det nettopp det som er det viktige.
For det er mange spørsmål vi kan stille til denne teksten. For meg forsvinner de litt, i fabuleringen omkring hva fortellingen sier til oss. Fiskeren fra Magerøya har blitt en aha-opplevelse for meg.
Det handler ikke om å tro nok. Eller tro riktig. Livet vi lever er fullt av skuffelser, fullt av tvil, fullt av sår. Og det er fullt av glede, latter og kjærlighet. Fortellingen om Peter sier ikke til oss at vi nødvendigvis skal hoppe ut på vannet, men den sier oss at hvis vi gjør det, og det ikke går helt slik vi hadde planlagt og trodd, så vil det alltid være hjelp å få. Dette er ikke en fortelling om å tro nok, om å bare holde et positivt fokus, så går alt så bra. Nei, det en en fortelling som omkretser en sentral og sterk handling: Jesus griper tak i Peter. Og drar ham opp. Berger ham. Slik Vårherre lagde smulere farvann for fiskeren fra Honningsvåg. Helt vanlige mennesker. Med sine liv. Sine tap. Sine seire. Og en alltid tilstedeværende Gud. Jesus var der. På havet, det farefulle havet gikk han på. Han la farene under seg. Og stilnet stormen. Som ei prestekollega av meg skrev i sin preken: “For meg står det øyeblikket Jesus griper tak i Peter, som det sentrale budskapet denne dagen. Det som forteller oss at enten vi har kastet oss ut i noe vi har mistet kontrollen over, eller vi er blitt sittende angstfylte og musestille i en krok, så kommer Jesus til oss og lar oss ikke være alene i det vanskelige. “
Like lite som han lar oss være alene i det gode. Det guddommelige nærværet over våre liv er der og vil alltid være der. Til hverdags er vi kanskje ikke bevisst det. Ei heller kanskje i store kriser. Det kan være vanskelig å se. Og likevel, så er det der. Dypt forankret i oss, i de som er rundt oss og i denne hånden som griper fatt i oss og ikke overlater oss til oss selv.
Og det er realismen i fortellingen. Vi er ikke overlatt til oss selv. Og vi er ikke lovet et liv uten stormer. Våre liv går i berg og dalbane. Det vil de gjøre. Slik er det. Og alltid. Alltid vil Guds hånd være der. Med oss i stormen. Gjennom stormen og ut på andre siden – styrket, ikke knekt.
Gud førte Noa over bølgene i flommen. Gud kalte Jona tilbake fra dypet i hvalens buk. Gud strakte sin hånd ut mot Peter da han sank. Gud gjorde forunderlige ting i gamle tider. Og i vår tid er Gud tilstedeværende med sin ånd og sin kraft. Og griper fatt i oss.
Kjære Gud. Du har berørt oss gjennom det som har skjedd. Hold oss i hånden, som en mor eller far. Skap trygghet i oss, og vern oss i gode og onde dager. Amen.
