Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 6. kapittel:
Apostlene samlet seg igjen hos Jesus og fortalte ham om alt de hadde gjort, og alt de hadde lært folket. Og han sa til dem: «Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt!» For det var så mange som kom og gikk at de ikke fikk tid til å spise engang.
Så dro de ut med båten til et øde sted for å være alene. Men mange så at de dro bort, og kjente dem igjen, og fra alle byene strømmet folk sammen til fots og nådde fram før dem. Da Jesus gikk i land, fikk han se en mengde mennesker. Han fikk inderlig medfølelse med dem, for de var som sauer uten gjeter. Og han ga seg til å undervise dem om mange ting.
Det var nå blitt sent på dagen, og disiplene kom til ham og sa: «Stedet er øde, og det er alt blitt sent. Send dem fra deg, så de kan dra til gårdene og landsbyene her omkring og kjøpe mat.» Men Jesus svarte: «Dere skal gi dem mat!» De sa: «Skal vi kanskje gå og kjøpe brød for to hundre denarer, så de kan få spise?» «Hvor mange brød har dere?» spurte han. «Gå og se etter!» Da de hadde gjort det, sa de: «Fem brød og to fisker.» Så sa han at de skulle la alle danne matlag og sette seg i det grønne gresset. Og de slo seg ned, rekke ved rekke – noen på hundre og noen på femti. Så tok han de fem brødene og de to fiskene, løftet blikket mot himmelen og ba takkebønnen, brøt brødene i stykker og ga til disiplene, for at de skulle dele ut til folk. De to fiskene delte han også ut til alle. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp tolv fulle kurver med brødstykker og fisk. Det var fem tusen menn som hadde spist.
Er det ikke godt med søndag?
Etter en lang uke med jobb og skole og barnehage, så er det endelig helg. Og det er endelig søndag. Nesten alle butikker er stengt, ute er det stille, det er få biler å se. Og vi? Jo, vi har dratt ut av den “vanlige kirken” og opp hit i Sandnes kapell for å feire gudstjeneste. Det er nesten som apostlene det, som dro med Jesus til et litt øde sted etter lang reise og masse folk i mange dager. Apostlene og Jesus dro for å hvile. Og kanskje, på en måte, så har vi også dratt hit for å hvile litt? Her oppe i Sandnesdalen, litt unna alle andre hus, på en bakketopp med utsikt over Vårherres store Skaperverk. Jeg har ofte tenkt at her oppe, her er en god plass å hvile ut etter et langt liv. Og også etter ei lang uke.
Det kan hende det er mange av dere som kjenner fortellingen om Jesus som stiller sulten til fem tusen menn pluss kvinner og barn bare med to fisker og fem brød. Markus, han forteller om det som skjedde på den måten vi leste om nå; disiplene samlet sammen det lille de hadde, og til sammen så ble det nok til utrolig mange. Johannes forteller også om denne hendelsen, men på en litt annen måte. Hos Johannes er det nemlig en liten gutt som har med seg en liten nistepakke som blir nok til alle sammen. To fisker og fem brød, alt den lille gutten hadde med seg, det ble mat til kanskje femten tusen mennesker. Og etterpå? Etterpå var det masse til overs i tillegg.
Høres det rart ut?
Det er ikke rart vi kaller fortellingen brødunderet. For det er vanskelig å forstå hvordan dette regnestykket skal kunne gå opp. Men kanskje kan vi lære noe av et slikt under som kan være en virkelighet i våre liv også, og som kan gi om ikke annet enn et skinn av brødunderet for to tusen år siden?
Uansett hvor lite du har, så er det ikke for lite til å dele med andre. Og hver gang du deler, så blir det nok og mer enn nok. Det blir til overs, det blir mer enn du hadde regnet med.
Det er noen ting som er helt nødvendig for at vi mennesker skal kunne leve. Det er noe vi ikke kan leve uten. Er det noen av dere som vet hva vi ikke kan leve uten? Mat. Vann. En plass å bo. Søvn. Hvile. Trygghet. Fellesskap. Kjærlighet. Vennskap. Verdighet. Det å kunne være seg selv. Alt er viktig for å kunne være den vi er og ha det godt i våre liv. Og hver gang vi deler av dette som vi har, så får vi også tilbake.
Jesus tok med disiplene for at de skulle hvile. Det førte til at mange mennesker ble mette. På nesten samme måte har vi tatt hverandre med hit til Sandnes for å hvile. Kanskje kan det føre til at mange mennesker kan bli mette?
Tenk hvis vi går herfra i dag, etter å ha feiret gudstjeneste sammen, med et ekstra lite dytt i siden for å dele av det vi har med andre? Det vi har kan være det noen andre trenger. Helt konkret kan det bety å gi penger til et godt formål, eller invitere noen vi vet ikke har det så bra hjem på middag en dag.
For det viktigste vi kan dele av, og som vi alltid har, det er vår tid. Å dele av vår tid med noen andre, det er å dele en del av vårt liv. Å dele tid er å skape fellesskap. Å dele tid er å skape grønne enger vi kan ligge på rygg i og fundere over verden. Og tid som er delt, den virker som ei rikere tid enn annen tid. Fordi vi får så mye igjen, i form av vennskap, av trygghet og kjærlighet.
I dag er det søndag. En stille dag. På mandag begynner uken igjen med jobb og skole og barnehage. Tiden kan nesten løpe i ett. Men da skal du sette deg ned et lite minutt. Og så skal du tenke på folkene på det litt øde stedet. Som alle ble mette av den lille guttens nistepakke på to fisker og fem brød. Og så skal du si til deg selv: “Det av mitt jeg deler med andre, det være seg tid eller brødskiver, det dobler seg og kommer tilbake til meg i form av tid, fellesskap og kjærlighet. Glede og nytt liv.”
Brødunderet kan bli hverdagsunder her jeg er, takket være meg.
