Å forstå det uforståelige. Å se det usynlige. Å tro det utrolige.

Første lesning
Det står skrevet hos profeten Jesaja i det 40. kapittel

26 Løft blikket mot det høye og se:
Hvem har skapt alt dette?
Han som teller stjerners hær,
fører dem ut
og kaller dem alle ved navn.
Hans kraft er så stor og hans styrke så veldig
at ikke én skal mangle.

27 Hvorfor tenker du, Jakob,
hvorfor sier du, Israel:
«Min vei er skjult for Herren,
min Gud bryr seg ikke om min rett»?

28 Vet du ikke, har du ikke hørt?
Herren er den evige Gud
som skapte jordens ender.
Han blir ikke trett og ikke sliten,
ingen kan utforske hans forstand.

29 Han gir den trette kraft,
og den som ikke har krefter,
gir han stor styrke.

30 Gutter blir trette og slitne,
unge menn snubler og faller.

31 Men de som venter på Herren,
får ny kraft,
de løfter vingene som ørnen,
de løper og blir ikke slitne,
de går og blir ikke trette.

Andre lesning
Det står skrevet i Apostelgjerningene i det 8. kapittel:

En engel fra Herren talte til Filip og sa: «Gjør deg klar og dra sørover på veien fra Jerusalem til Gaza.» Dette er en øde strekning. 27 Filip gjorde seg i stand og dro av sted. Han fikk se en etiopisk hoffmann, en høy embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos Kandake, dronningen i Etiopia. Han hadde vært i Jerusalem for å tilbe. 28 Nå var han på vei hjem og satt i vognen sin og leste fra profeten Jesaja. 29 Da sa Ånden til Filip: «Gå bort til vognen og hold deg tett opptil den.» 30 Filip sprang bort, og da han hørte at han leste fra profeten Jesaja, spurte han: «Forstår du det du leser?» 31 «Hvordan skal jeg kunne forstå», sa han, «når ingen forklarer det for meg?» Så ba han Filip komme opp i vognen og sette seg ved siden av ham. 32 Det stykket i Skriften han holdt på å lese, var dette:
Lik en sau som føres bort for å slaktes,
lik et lam som tier når det klippes,
åpnet han ikke sin munn.

33 Da han var fornedret,
ble dommen over ham opphevet.
Hvem kan fortelle om hans ætt?
For hans liv er tatt bort fra jorden.
34 Hoffmannen sa da til Filip: «Si meg, hvem er det profeten taler om her? Er det om seg selv eller om en annen?» 35 Da tok Filip til orde. Han begynte med dette skriftstedet og forkynte evangeliet om Jesus for ham. 36 Mens de kjørte langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: «Se, her er vann. Hva er til hinder for at jeg blir døpt?» 37 *Filip svarte: «Hvis du tror av hele ditt hjerte, kan det skje.» Da sa han: «Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn.»•38 Så lot han vognen stanse, og de steg ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og Filip døpte ham. 39 Da de steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger. Han fortsatte lykkelig videre på sin vei.

Evangelium
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 14. kapittel:

1 La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! 2 I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? 3 Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. 4 Og dit jeg går, vet dere veien.»
5 Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» 6 Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. 7 Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»
8 Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» 9 Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? 10 Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. 11 Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.

Preken

Å forstå det uforståelige
Å se det usynlige
Å tro det utrolige

Mellom disse permene står det mye om mangt. Om livet. Døden. Om det vi forstår. Og det vi ikke forstår. Det vi ser. Og det vi ikke ser. Det handler om oss mellom disse permene. Om våre liv, i samklang med tusenvis av år gamle tekster.

Vi har hørt fra Jesaja om Skaperen og skaperverket. Om Filip og den etiopiske hoffmannen som ikke skjønte det han leste. Om Tomas som ikke skjønner hvor Jesus skal gå og som ikke vet veien.

«Hvem har skapt alt dette?» spør Jesaja.
«Hvordan skal jeg kunne forstå, når ingen forklarer det for meg?» spør hoffmannen.
«Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» spør Tomas.

Alle undrer de seg i møte med noe som de ikke skjønner helt. Som de ikke ser helt.

Det er ikke enkelt å være oss. Særlig i møte med det vi ikke forstår. Og da særlig hvis vi er alene. Vi mennesker er ikke skapte til å være alene. Vi er skapt til å være sammen.

Og stripper vi bort alle forstyrrende ting, så sitter vi igjen med møter mellom mennesker. Filip og hoffmannen. Jesus, Tomas og Filip.

Det er disse menneskemøtene som får oss til å se det vi ikke ser med en gang. Som får oss til å forstå litt mer av den verden vi lever i.

Vet dere hva som er noe av det mest dyrebare vi eier, vi mennesker?

Det er tiden. Vår tid. Våre timer. Våre minutter. Å gi av vår tid, det er det største vi kan gjøre.

Det er ofte jeg blir sittende å tenke over hvor hastige vi er. Hvor lite tid vi har. Men vi har jo alle sammen like mye tid! Like mange timer. 24 i hvert døgn. Hverken fler eller færre enn det. Likevel oppleves det noen ganger som om timene renner mellom fingrene mine. Blir borte. I ingenting. Tilbake sitter jeg, fattigere enn noen gang før. Med en følelse av å ha kastet bort dager.

Mens andre ganger, andre ganger samler tiden seg opp og står stille.

Det er de gangene menneskemøter finner sted. Menneskemøter bryter tiden. Stopper den. Og flytter den over på en annen bølgelengde enn det vi kjenner til vanlig. Det er ikke sekundene som teller tiden da, men hjerteslagene. Kjærlighetens tidsteller.

Skjønner dere hvor jeg vil?
Ta for eksempel Filip og den etiopiske hoffmannen. Filip var disippel. På vei fra ett sted til et annet. Noen dyttet i ham, Ånden dyttet i ham og fikk ham til å ta kontakt med etioperen. Akkurat der, akkurat da, gav Filip av sin tid til en helt fremmed mann. Resultatet ble et opplysende menneskemøte. Et forløsende menneskemøte.

For det er mye her i verden vi ikke forstår. Mye vi ikke ser. Vi ikke skjønner. Alle Skaperverkets store spørsmål. Det ondes problem. Hvorfor vi er der vi er. Hvorfor akkurat dette skjer med akkurat oss. Finnes Gud. Hva skjer med oss etter døden.

Mange av disse tingene får vi ikke svar på. Har vi ikke svar på. Iallefall ikke ved å gå å gruble på de alene. Men sammen kan vi komme et stykke på vei. Og sammen kan vi forsøke finne svar. Hoffmannen skjønte ikke hva han leste om. Hvem han leste om. Filip fortalte det han hadde lært og sett. Det han trodde på. Det gjorde at også hoffmannen kunne tro.

Hvis du tror av hele ditt hjerte.

Tro på det utrolige. At Gud ga seg selv for oss. For at vi skulle få evig liv.
Å se det usynlige. At Gud lever i hvert eneste menneske. I hvert eneste møte mellom mennesker.
Å forstå det uforståelige. At vi. Hver enkelt en av oss er elsket. Skapt av kjærlighet til et liv i kjærlighet.

Hjerteslagene. Evighetens sekunder. Idet vi gir av vår tid. For i felleskap å strekke oss mot det å forstå en flik av det vi ikke forstår. Nok til at vi kan tro på det vi ikke kan se. Den usynlige evigheten som enkelte ganger manifesterer seg i forløsende menneskemøter.

Og det fine med alt dette, det å gi av sin tid, det er at vi får så mye igjen. Og vi blir aldri ferdig. Vi kan aldri forstå alt. Vi kan aldri se alt. Det er akkurat slik det skal være. Det er det utrolige i å være menneske. Å være menneske og tro på Kjærlighetens Gud.

«La ikke hjertet bli grepet av angst,” sa Jesus. “Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»

Veien går gjennom troen på den oppstandne Gud. Som møter oss i hvert eneste menneske vi møter gjennom vårt liv.