FØRSTE LESNING
1 Kong 8,12-13.27-30
Da sa Salomo:
Herren har sagt
at han vil bo i en mørk sky.Men nå har jeg bygd deg en praktfull bolig,
et sted der du kan bo for alltid.Men bor Gud virkelig på jorden? Se, himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg, langt mindre dette huset som jeg har bygd! Vend deg mot din tjeners bønn og hans rop om nåde, Herre, min Gud! Hør det ropet og den bønnen som din tjener bærer fram for deg i dag. La dine øyne våke over dette huset natt og dag, over det stedet der du har lovet at navnet ditt skal bo. Hør de bønnene som din tjener bærer fram, vendt mot dette stedet! Ja, hør bønnen om nåde som din tjener og ditt folk Israel ber, vendt mot dette stedet! Hør dem i himmelen der du bor, hør og tilgi!
ANDRE LESNING
Ef 2,17-22
Han kom og forkynte det gode budskapet om fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær. Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i én Ånd. Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden.
EVANGELIUM
Joh 17,6-11
Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. De var dine, og du ga meg dem, og de har holdt fast på ditt ord. Nå vet de at alt som du har gitt meg, er fra deg. For jeg har gitt dem de ord du ga meg, og de har tatt imot dem. Nå vet de i sannhet at jeg er gått ut fra deg, og de har trodd at du har sendt meg.
Jeg ber for dem. Jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, for de er dine. Alt mitt er ditt, og det som er ditt, er mitt, og jeg er blitt herliggjort gjennom dem. Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.
PREKEN
Deus Semper Major.
Gud er alltid større. Større enn de byggverk vi reiser til Guds ære. Større enn de teologiske tankene vi tenker. Større enn vår smålighet, enn vår fordomsfullhet, enn vår trangsynthet og redsel. Gud er alltid større enn det vi forsøker gjøre Gud til.
Er det rart Jesus ber for oss? Han som kom og forkynte. Som sendte oss ut for å forkynne. Forkynne budskapet om fred.
Der finnes ingenting som kan romme Gud. Likevel finnes det noe som kan romme Gud. Det må være våre hjerter idet de bryter med alle våre forestillinger om hvordan og hva og hvem og handler uselvisk og i kjærlighet. Men kan våre hjerter bedra oss? Eller er det fornuften som bedrar oss? Og hva skal til for at vi kan være ett?
Tekstene i dag peker på så mange ting. Reiser så mange spørsmål. Det er som om vi må lese de om og om og om igjen. Jeg har gjort det noen ganger nå. Og sitter igjen med tre setninger, en fra hver bibeltekst.
“Men bor Gud virkelig på jorden? Se, himmelen og himlers himmel kan ikke romme deg, langt mindre dette huset som jeg har bygd!”
“Han kom og forkynte det gode budskapet om fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær. ”
“Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.”
I dag har vi hatt dåp. Lille Julie er døpt til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Foran henne ligger et langt liv vandrende i Guds lys. Med seg bærer hun bud om nytt liv, om slekt som følger slekters gang, ja, hun bærer med seg verden i et lite hjerte. Der Gud har sagt, i vannet og ånden: “Hei! Jeg ser deg. Du er min. Jeg vil følge deg på din vei gjennom livet. Jeg vil bo hos deg, og jeg vil at du skal bære ut til andre mitt budskap om fred.”
For barna er vår verdens fremtid. Vi kan legge grunnlaget, men det er barna som bærer verden videre. Da gir det kanskje også en dobbel mening, når Jesus ber, ikke for verden, men de som Gud har skapt og som har oppdaget Jesus og det budskap han forkynte. Ja, både de som er langt borte, som Paulus skriver, og de som er nært. “Gud. Bevar dem i ditt navn. Så de kan være ett.
Og kanskje er det også der Gud bor? I foreningen mellom oss mennesker. I fellesskapet vårt. I vår evne til å ta kontakt, vår evne til å være sammen og bry oss om hverandre.
Vi mennesker er ikke skapt til å være alene. Vi er skapt til å være sammen. Men ikke sammen i krig. Sammen i fred. Først da kan vi se hvem vi virkelig er. Ingen er bare det vi ser ved første øyekast. Vi er alltid mer. Litt slik som på samme måte som med Gud. Semper Major. Alltid større. Større enn det vi kan beskrive. Større enn det vi kan fatte. Det blir som Tranströmer skriver i diktet Romanske Buer:
Inni den veldige romanske kirken stod turistene tett i halvmørket.
Hvelv etter hvelv gapende og intet overblikk.
Noen lysflammer blafret.En engel uten ansikt omfavnet meg
og hvisket gjennom hele kroppen:“Ikke skam deg for at du er menneske, vær stolt!
Inni deg åpner seg hvelv etter hvelv uendelig.
Du blir aldri ferdig, og det er som det skal være.”Jeg var blind av tårer
og ble skubbet ut på den solglødende piazzaen
sammen med Mr. og Mrs.Jones, Herr Tanaka og Signora Sabatini
og inni dem alle åpnet seg hvelv etter hvelv uendelig
Hvelv etter hvelv uendelig. Nok plass for Gud å ta bolig i oss. Nok plass for oss å finne fred. Nok plass til å bære verden. Sammen.
Ikke skam deg for at du er menneske. Vær stolt! Inni deg åpner det seg hvelv etter hvelv uendelig. Du blir aldri ferdig, og det er som det skal være.
