Ah. Kom mai, du skjønne milde. Med 1. mai og debatten om Arbeidernes Dag er relevant eller ikke. Jeg blir stadig vekk forbauset over historieløsheten til enkelte politikere og politikerspirer (ingen nevnt, ingen glemt).
1. mai er Arbeidernes dag. En solidaritetsdag, og en dag for påminning:
Det vi har i dag er det ingen selvfølge at vi har fått. Noen har faktisk arbeidet, slitt og kjempet for at det finnes lover, retningslinjer og rettigheter i norsk arbeidsliv. Og tro ikke at det vil fortsette å være slik hvis ikke noen fortsetter å arbeide, kjempe og slite for det. Det er derfor vi blant annet har fagforeninger. Så takk til alle dere som har gått foran, om dere er LO-folk eller ikke.
Og så skal vi alle løfte blikket vårt ut fra navlegropen. Og vende blikket til alle de arbeiderne som ikke har de samme rettigheter og spilleregler i arbeidslivet som det vi har. Se for eksempel på ungdommene på Aftenposten som ikke maktet jobbe på fabrikken som produserer billigklærne vi kjøper her hjemme på bjerget – en dokumentar som setter fokus på at det som er billig her er det noen som lider for andre steder. For tro ikke at ikke bedrifter gjør alt de kan for å omgå, finne smutthull og utnytte systemene slik at de kan tjene mest penger. Sosial dumping, midlertidige jobber, ikke fulle stillinger, alt for fulle stillinger, trakassering, usikkerhet og trusler osv. er en del av hverdagen til mange arbeidere. Skulle ikke vi, som er “så flinke” bidra til bevissthet omkring dette og delta i bekjempelse mot dette? Bekjempelse mot prispressing, mot det at effektivitet og produktivitet har forrang for faglighet og dyktighet, mot lettvinte løsninger istedet for kvalitet og dybde. La oss sette fokus på utdanning istedet for å lukke øynene for yrkesmessig sosial dumping. Fokus på omsorg istedet for effektivitet i helsesektor. Og kanskje la yrkesutdannede politikere og ledere få jobbe litt på gulvet, nær virkeligheten…
1. mai er Arbeidernes dag. Gi meg det mennesket som FAKTISK jobber for gasjen på 17 millioner. Ingen trenger så mye penger, ingen. Istedet må vi begynne snakke om en livskraftig og bærekraftig økonomi. 3% vekst hvert år gir en eksponentiell vekst på 19 over et spenn på 100 år (har du én bil i garasjen i dag, skal du da ha 19 biler i garasjen om 100 år). Alle skjønner det at det ikke går.
Nei, vi trenger virkelig 1. mai. I år som alle årene før. Det er på tide å ta revv i seilene og bry oss om enkeltmenneskets behov for en god hverdag. I verden og i Norge. Dette handler om oss. Og om den jorden vi er satt til å forvalte.
God 1. mai.
Les også Framtiden i Våre Hender sitt dokument “Vekstens pris” (pdf)
Dette skrev jeg i 2009 om temaet
