Å være engasjert – om biskoper, homofili, kirka og kjærligheten

Det er den stunden igjen. Stunden for å være engasjert. Jeg er slik skrudd sammen, at jeg makter ikke tie stille når urett begås. Og denne gangen er intet unntak. Nedenfor finner dere grunn til å engasjere dere. Her kan dere lese kronikken som har florert i en avis nær deg. Og finne artikler for videre lesning.

Jesus gjorde ikke forskjell på folk – han talte makta midt imot og sprengte alle grenser ved sin radikale, sosiale kjærlighet. Det må kirka også tørre. Det må vi tørre.

Så rop det ut: Nok er nok! Ja til kirkelig vigsel for alle par som vil leve sammen i tro, håp og kjærlighet!

Ja til vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap!

Bispemøtets flertall uttalte: Det finnes ingen læremessige hindre for full kirkelig aksept av homofilt samliv. Men konklusjonen sa noe helt annet.

Etter bispemøtet i uke 42 var vi mange som trodde veien var ryddet for ny og inkluderende vigselsliturgi. Det var før flertallsbiskopene søkte å “finne en løsning som er mest mulig samlende”, samt å “skape liturgisk orden” og konkluderte med at Kirkemøtet bør nøye seg med å vedta inkluderende liturgi i kategorien Forbønn for borgerlig inngått ekteskap.

Noen av oss sitter forvirra tilbake.

Iløpet av to uker i fjor sommer samlet undertegnede inn 3.132 underskrifter under parolen “Ja til vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap!” Blant signaturene var det 205 prester. Underskriftene samt følgebrev ble oversendt Den norske kirkes samlivsetiske utvalg (Brevet kan leses HER). Nå fortviler vi over at biskopene behandler kjærlighet som et hvilket som helst forhandlingskort.

Det heter at kirka rommer to syn på skeiv erfaring. I virkeligheten rommer kirka en mengde ulike syn og tilnærminger til “saken”, både hva angår bibel- og kirkeforståelse. Hovedskillet går mellom dem som vil anerkjenne likekjønnet samliv som godt og rett og dem som vil fordømme dette som synd. Biskopene forsøker å plassere seg midt imellom disse synene. Dette er et umulig prosjekt som verken den inkluderende eller den avvisende fløyen kan si seg fornøyd med. Det konservative mindretallet i bispemøtet er da heller ikke innstilt på å akseptere flertallets forslag til “samlende” løsning. Autorisert liturgi er, som kjent, lære.

Hva lærer så kirka? Den lærer at likekjønnet samliv kan være godt og rett; ingen pålegger oss å fordømme slikt samliv som synd, verken i forkynnelse eller sjelesorg. Vi prester har rom for å be for likekjønnede par som søker kirkas forbønn. En liturgisk formalisering av forbønn tar oss dermed prinsipielt ikke lenger enn status quo: Vi kan (allernådigst) be for par som allerede er gift, men døra til kirkelig vigsel er stengt.

For det er det dette handler om: En praksis som er diskriminerende. Det handler ikke om hvem som leser mest i Bibelen. Vi er stort sett enige om dette nå: De bibeltekster som omtaler seksuell omgang mellom personer av samme kjønn er avvisende. Paulus er avvisende. Moseloven er avvisende. Jesus er på sin side taus. Men erfaringen er ikke taus, den roper til oss at vi ikke kan nøye oss med å lytte til Paulus eller Moses. Vi må si det som det er: Enten beskriver de noe annet enn det vi i dag kjenner som trofast homofilt samliv, eller så beskriver de rett og slett en annen virkelighet enn den vi lever i.

Homo eller hetero, utfordringen er den samme: Å leve ansvarlig og oppreist med det utgangspunktet som er oss gitt. I sin vigselspraksis holder kirka fram respekt, gjensidighet, trofasthet og forpliktelse som viktige verdier når samliv skal oppmuntres til og velsignes. Et bredt spekter av argumenter, både fornufts- og følelsemessige grunner samt teologi, historie og erfaring, taler for at personer av samme kjønn må få full aksept og med det all mulig kirkelig velsignelse for sine samliv.

Spørsmålet for kirka er egentlig enkelt: Kan vi velsigne likekjønnet samliv som godt, eller må vi avvise det som galt? Å anerkjenne forpliktende likekjønnet samliv, men kun når vi ikke må forestå vigsel selv, er tale med to tunger: Samlivet ditt er ok, men ikke godt nok for Gud.

Vi er mange som finner denne mellomløsningen både inkonsekvent og dobbeltmoralsk. Erfaring fra møter med mennesker i sjelesorg og andre samtaler bekrefter dette: De menneskene som føler dette på kroppen, forstår ikke hvorfor kirka holder tilbake full aksept av det den sier den anerkjenner. Kirkas ord og kirkas handlinger henger ikke sammen, og da taler handlingene høyere enn ordene.

Det snakkes mye om at kirka står foran en mulig kirkesplittelse i denne saken. Men splittelsen er ikke en mulighet. Den er der, allerede nå, mellom det vi vil og det vi gjør. Vi opplever at rammene staten og kirka setter pålegger oss å forskjellsbehandle mennesker. Vi får tenke men ikke handle, tale men ikke berøre. Imens går mennesker gråtende bort.

Det er tid for å si i klartekst hva kirkestriden ikke handler om:

Den handler for det første ikke om å tvinge noen til å handle mot sin overbevisning. Noen i kirka ønsker ikke å anerkjenne likekjønnet samliv. Ingen skal tvinges til å vie. For vår del er imidlertid situasjonen en annen: Vi nektes å kunne følge vår samvittighet. Vi vil vie, men tvinges til å si nei.

For det andre: Nå handler det ikke om omkamp om ekteskapsloven. De viktige debattene om bioteknologi, barn, adopsjon og surrogati kan og må føres på siden av det som har med aksept av likekjønnede samliv å gjøre. Man kan godt velsigne voksne menneskers samliv og samtidig føre kritisk dialog omkring barns situasjon. En ting skal imidlertid kirka etter vårt skjønn mene, og det så tydelig at ingen trenger være i tvil: Et barn er aldri først og fremst et problem.

Hva handler så dette om? Det handler om hva som skjer når menneskers kjærlighetsevne blir redusert til noe man kan forhandle om med teoretisk avstand. Vigselsdiskusjonen er nå blitt så betent at det tas til orde for at kirka må si fra seg vigselsretten, eller at staten må gripe inn og ta vigselsretten fra kirka. Uansett dynamikk i en slik prosess, vil kirkehistoriens dom da for alltid være at kirka sluttet å vie fordi den hadde berøringsangst i møte med det skeive.

Vi ber om og håper på en annen vei ut av dette: En ny vigselsliturgi som setter oss alle i stand til å møte virkeligheten slik den faktisk er. Bare dette kan lede oss ut av den smerten vi som kirke og som enkelpersoner nå må leve med.

Maren N. A. Lockertsen – Sokneprest i Værøy, Harald Hauge – Sokneprest i Røros og Hitterdal og Thore W. Andersen – Kapellan i Øyestad

Les videre:

• Delta i debatten på Verdidebatt
• Biskopene ofrer homofile for trussel om kirkesplittelse – artikkel i Vårt Land
• Bare tragisk for kirken – artikkel i Østlendingen
• Homofil prest skuffet over biskoper – artikkel på NRK
• Prester vil nekte å vie brudepar i kirken – artikkel i Dagen
• Ja til vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap – kronikk på Aftenposten.no av Harald Hauge, Maren N. A. Lockertsen og Thore Wiig

• Makt uten mot – kronikk av Birte Nordahl Sandum
• Biskopenes Tea-party – kronikk av Halvor Moxnes
• Skal kirken vie homofile? – svar fra preses Helga Haugland Byfuglien
• Om kjærlighet – blogginnlegg av Maren Ninni A. Lockertsen
• Sokneprest Gaute Granlund skuffet over biskoper
• Redaksjonen i Vårt Land sitt standpunkt i homofilisaken
• Om debatten etter det utålmodige innlegget i avisa – Harald Hauge om argumenter på prostimøte
• Tørk aldri tårer uten hansker – Karsten Isachsen
• Takk, Jonas Gardell! – Frode Strømø
• La kirken få vie homofile – Ole Kristian Bonden
• Samlivsform vil fremdeles bli tillagt vekt – Sara Elisabeth Moss
• La homofile få gifte seg i kirken – Kristin Gunleiksrud Raaum
• Trenger vigselsliturgi for likekjønnede – Gunnar Mindestømmen/Presteforeningen
• Presteforeningen sier ja til å vie homofile – nettartikkel på vl.no
• Tilgje dei ikkje – Jerl Waage
• Hvorfor jeg har meldt meg inn i presteforeningen – Marianne H. Brekken
• Biskop vurderer å melde seg ut av Presteforeningen – nettartikkel på vl.no
• Olav Skjevesland går ut av presteforeningen – nettartikkel på vl.no
• Biskopen støter folk vekk fra kirken – nettartikkel på rbnett.no
• KrFU-leder til orde for vigselsliturgi – nettartikkel på vl.no
• Kirkerådet overkjører Bispemøtet – Knut Lundby
• Teologistudenter ønsker vigselsliturgi for homofile – Teologistudenter ved Det teologiske Menighetsfakultet
• Ekteskapet – ikke avgjørende for kirkens enhet – Biskop Atle Sommerfeldt
• Homofilt samliv – et frelsesspørsmål? – Ingunn Løkstad Salvesen
• Oppropet “Ja til vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap!” – noen ettertanker – Refleksjonsdokument sendt til Kirkeråd og Samlivsetisk utvalg m.fl.
• Bare tragisk for kirken – artikkel i Østlendingen
• Prester vil nekte å vie brudepar i kirken – artikkel i Dagen
• Kirken bør frasi seg vigselsretten – kronikk av Gyrid Gunnes
• Mindreverdig ekteskap – debattinnlegg av Sara Elisabeth Skreppedal Moss på verdidebatt.no
• Om rapporten fra Den norske kirkes samlivsetiske utvalg – blogginnlegg av Harald Hauge
• Om nytt på nytt – blogginnlegg av Harald Hauge
• Kirken på Europride
• Her kan du får forbønn – Åpen Kirkegruppes liste over prester som ønsker å være behjelpelige med seremoni i kirken.
• Stanser arbeidet med kirkevigsel for homofile – reportasje i Vårt Land
• Kirkerådet stemte ned homobryllup i kirken – reportasje i Vårt Land
• Kirkene må bekjempe rettsforfølgelse av homofile – uttalelse fra Mellomkirkelig Råd
• Samisk kirkeråd anbefaler forbønnsliturgi – uttalelse fra Samisk kirkeråd
• Refser Samisk kirkeråd etter homovedtak – intervju i Vårt Land med kirkerådslederen
• Når Samisk 
kirkeråd refses – debattinnlegg av Rolf Steffensen på Verdidebatt
• Etikk, ikke biologi, Oftestad – innlegg av biskop Atle Sommerfeldt i Vårt Land
• Ekteskapsloven og Den norske kirke – debattinnlegg av Lars Erlend Kielland på Verdidebatt
• Kirken har 
mange syn! – innlegg i Vårt Land av Marianne H. Brekken,  Medlem av Kirkemøtet og Sentralkomitémedlem i Kirkenes Verdensråd

Kronikken sto på trykk i Avisa Nordland 31.10.2013 og Vårt Land 01.11.2013.